(Tidligere publisert i Kunstforum nr. 1, 2010)

Also sprach Elisabeth Förster-Nietzsche

Edvard Munch og Weimars førstedame

Sivert Thue

I Thielska Galleriet i Stockholm henger et av Munchs to portretter av Elisabeth Förster-Nietzsche, filosofen Friedrich Nietzsches søster. Förster-Nietzsche hadde ansvaret for Nietzsche-arkivet i Weimar, vred på brorens tanker og gjorde dem til redskap for nazistene. For Munch var hun en svært viktig tysk kontakt og døråpner.

«Det vil blive mig en kjær Opgave at male et lidet Billed af Fru Förster-Nietzsche,» skrev Munch til sin oppdragsgiver, den svenske bankieren Ernest Thiel, i september 1905.1 Men oppgaven synes å ha blitt mer utfordrende enn Munch forestilte seg. Portrettet av Elisabeth Förster-Nietzsche (se ill.1) er kraftfullt, men ikke vakkert. Mot en rødgul bakgrunn trer skikkelsen hennes skarpt frem i en blåsvart kjole. Hun holder en vifte og betrakter oppmerksomt den personen hun har fremfor seg. Munch har avbildet henne som en mektig salongvertinne, men likevel er det noe ufullendt over portrettet. Under arbeidet klaget Munch til Ernest Thiel om at Frau Förster-Nietzsche var vanskelig å male.2 Da Munch malte portrettet i 1906, var han en erfaren portrettmaler, så hvorfor hadde han problemer med å portrettere nettopp henne?

At Förster-Nietzsche ikke var noen skjønnhet, spilte knapt noen rolle for Munch. Men et opplagt problem var hennes sterke skjeling som kommer tydelig frem på fotografiske portretter av henne (se ill.2). For en portrettmaler som er opptatt av å gjengi de sjelelige aspektene ved modellen, er blikket viktig. Det var også noe av en spøk på denne tiden at Nietzsche-arkivet hadde lokaler i en gammel villa som gikk under navnet «Villa Silberblick». Silberblick har nemlig på tysk en dobbel mening og betyr «skjeløyd» i tillegg til «vakker utsikt». Munch løste problemet ved å male ansiktet hennes lite, og man kan knapt se at hun skjeler. I stedet for å fokusere på ansiktet og øynene viet Munch mye plass til vakkert, blåsvart kjolestoff som står godt til den gulrøde fargen på veggen bak.

I tillegg til denne ytre skavanken kan også Förster-Nietzsches personlighet ha vært problematisk for Munch. Hun var nok både spennende og åndfull, men også en blanding av pragmatiker og fanatiker med mange lag og masker. For Munch må det ha vært vrient å finne ut hvem hun egentlig var som menneske. Han har antakelig følt en dyp ambivalens overfor denne kvinnen. Den bevarte korrespondansen mellom dem forteller oss at Munch holdt seg borte fra henne i store deler av den tiden han oppholdt seg i Weimar og omegn. Munch unnskylder seg til stadighet og skriver at han er syk eller opptatt. Tonen mellom dem er hele tiden svært høflig, men man kan til tider ane Munchs irritasjon mellom linjene. Han er imidlertid avhengig av henne som en sosial og økonomisk støttespiller. I Förster-Nietzsches salong samlet store deler av Weimars kulturelle og økonomiske elite seg, og Munch kom på denne måten i kontakt med potensielle oppdragsgivere. Hva var det som fikk Munch til så ofte å avvise hennes selskap?

Nietzsche-arkivets og jungelens herskerinne

Förster-Nietzsche var kjent for å være manipulativ og herskesyk. Etter at Friedrich Nietzsche ble sinnslidende mot slutten av 1880-tallet, tok hun kontroll over den intellektuelle arven gjennom etableringen av arkivet. Her befant alle Nietzsches etterlatte manuskripter, upubliserte utkast og korrespondanse seg, og Förster-Nietzsche styrte utgivelsen av hans tekster helt frem til sin død i 1935.3 Hun sørget for at brorens verker ble kjent langt utover den engere kretsen av intellektuelle. Hennes egen rolle som grå eminense har kommet tydeligere frem da Nietzsche-arkivet ble allment tilgjengelig etter at kommunistregimet i Øst-Tyskland falt i 1989. Hun redigerte og forfalsket upubliserte tekster etter som det tjente hennes egen situasjon, helt uten forståelse for brorens filosofi.4 Da Munch ble introdusert for Förster-Nietzsche i Weimar i 1904, var det en bereist og ikke minst utspekulert dame som tok imot ham. Selv om hans første besøk bare varte et par måneder, tilbragte Munch store deler av perioden 1905–06 i Weimar og Thüringen. I løpet av denne perioden malte han en rekke portretter, blant annet det kjente, posthume portrettet av filosofen Friedrich Nietzsche (se ill. 4) og det noe mindre kjente av søsteren (se ill. 1 og ill. 3).

Munch var opptatt av å synliggjøre de sjelelige aspektene i et portrett. I et brev til Förster-Nietzsche skrev Munch at han ønsket å male henne som en vennlig prestinne av Nietzsche-tempelet.5 En prestinne er en mektig formidler og dørvokter for paradiset, og Förster-Nietzsche var en mektig formidler og døråpner til sentrale kontakter og miljøer i Weimar. Men hun hadde også en dunkel fortid som herskerinne i en avsidesliggende del av jungelen i Paraguay og var kanskje så langt fra en prestinne som man kan komme? Förster-Nietzsche kan nok selv ha hevet brynene over Munchs planer.

Sammen med ektemannen Bernhard Förster hadde hun vært med på å etablere den tyske kolonien «Neue Germania» i Paraguays jungel. Bernhard Förster var en fanatisk antisemitt som i 1883 hadde mistet sin stilling som lærer i Berlin på grunn av rasistiske uttalelser. I 1886 dro ekteparet og en gruppe tyske immigranter til Paraguay for å etablere et nytt Tyskland. Dette nye Tyskland skulle dyrke det ekte tyske Geist basert på sunn lutheranisme og vegetarianisme, og det skulle være helt fritt for jødisk innflytelse.6 Gruppen, som angivelig bare bestod av raserene ariere, var stort sett enige om at grådig jødisk kapitalisme var årsaken til de økonomiske nedgangstidene i Tyskland. De fleste hadde ikke mye å etterlate seg, men forholdene i Paraguay viste seg å være enda verre. Förster hadde undervurdert de utrolig store vanskelighetene det innebar å komme seg til den avsidesliggende og lite gjestmilde delen av Paraguay han hadde utpekt som deres nye koloni. Økonomisk ruin, intens hete, parasitter og feilslåtte avlinger førte til at prosjektet ble en fiasko. Bernhard Förster tok sitt liv, og Förster-Nietzsche vendte tilbake til Tyskland. Bare en rekke fattige bønder som ikke kunne betale for hjemreisen, ble igjen i jungelen, og som Macintyres bok Forgotten fatherland viser, fantes det fortsatt på 1990-tallet etterkommere av de tyske immigrantene i det som ble kalt Neue Germania.7

Filosofens største ulykke

Det var etter oppholdet i Paraguay at Elisabeth Förster-Nietzsche opprettet Nietzsche-arkivet. Hun tok seg av broren som da var sinnslidende og hadde sunket inn i åndelig apati. Hadde filosofen vært bevisst det som skjedde, er det grunn til å tro at han hadde protestert, siden han og søsteren hadde hatt et svært kjølig forhold etter Neue Germania-prosjektet. Som Trond Berg Eriksen påpeker i boka Nietzsche og det moderne, skal Nietzsche i de siste fem årene før han ble sinnslidende flere ganger ha kalt sin søster «mitt livs største ulykke».8 Friedrich Nietzsche var ingen antisemitt, og en rendyrkning av lutheranisme og hat i den sydamerikanske jungelen må ha fremstått som vanvidd for ham. Etter hans sammenbrudd og død i 1900 kunne imidlertid Elisabeth bruke hans filosofi som hun ville. Tanken om overmennesket passet henne utmerket. Hun hadde allerede tidlig tenkt at hennes avdøde mann, den fanatiske Bernhard Förster, passet godt inn i brorens beskrivelse av overmennesket, mennesketypen som skulle forandre den europeiske kultur.

Ernest Thiel og portrettbestillingene

I hvilken grad Munch kjente til Förster-Nietzsches eventyr i Paraguay og hennes sterke antisemittisme, er uvisst. Han synes heller ikke å ha vært spesielt fascinert av Nietzsches vilje til makt-begrep eller ideen om overmennesket slik disse forestillingene ble fortolket av Förster-Nietzsche. Men Munch kjente godt til andre viktige sider ved Nietzsches tenkning allerede tidlig på 1890-tallet. I Berlin var han del av et avantgardistisk kunstnermiljø der Nietzsches tanker ble høylytt diskutert på stampuben Zum Schwarzen Ferkel. Hvem har vel gitt bedre skildringer av det moderne menneskets angst etter at Nietzsche har proklamert at «Gud er død» enn Munch med sitt Skrik?

Det passet derfor godt at den rike, svenske bankieren Ernest Thiel kontaktet Munch i juni 1905. Thiel var en kjent kunstsamler og kulturpersonlighet, og han skrev at han ønsket seg et portrett av Friedrich Nietzsche. Tidspunktet var imidlertid litt problematisk på grunn av den spente situasjonen mellom Norge og Sverige. Men Munch takket likevel ja til oppgaven. Litt senere fikk han i oppdrag å male filosofens søster, Nietzsche-arkivets ubestridte herskerinne.

Thiel kjente på dette tidspunktet Förster-Nietzsche godt og hadde tilbrakt en tid ved arkivet. Deres første møte må ha vært forvirrende for dem begge. Da hun møtte en som var i ferd med å oversette brorens verk til svensk, ble hun svært begeistret. Hun antok at Thiel var et fattig åndsmenneske og tilbød seg å understøtte ham økonomisk. I stedet ble det Thiel som med sin anselige formue understøttet driften av Nietzsche-arkivet i årene som fulgte. Förster-Nietzsche fikk Thiel til å donere 300 000 mark, og hun hadde generelt en ganske stor innflytelse over ham.9 Da er det kanskje heller ikke så underlig at han bestilte hennes portrett. Det var først da hun forsøkte å gjøre en god antisemitt av Thiel, som selv var halvt jødisk, at hun gikk for langt.10 Likevel beholdt de kontakten til Förster-Nietzsches død i 1935.

Antydningens kunst

Én versjon av portrettet befinner seg i det Thielska Galleriet i Stockholm (se ill. 1). En annen versjon (se ill. 3) samt en mindre skisse befinner seg i Munchmuseet i Oslo. Sannsynligvis arbeidet Munch med begge portrettene av Förster-Nietzsche fra 1906 og utover våren og sommeren dette året.11 I juli 1906 skrev han til Thiel: « Fru Förster-Nietzsche må også sies at være lykkeds – efter megen Besvær. En meget vanskelig Opgave.»12 Den andre versjonen av portrettet beholdt han selv.

Det var ikke uvanlig for Munch å lage flere versjoner av motivene sine, men i dette tilfellet er det ikke sikkert at Munch malte den andre versjonen bare med tanke på seg selv. En ekstra versjon av portrettet kan godt ha vært laget i forbindelse med at Förster-Nietzsche feiret sitt 60-års jubileum sommeren 1906. Macintyre hevder at det i den forbindelse var store feiringer i Villa Silberblick.13 Den italienske nasjonalisten og poeten Gabriele D’Annunzio skrev et dikt til Nietzsches ære. Dette dedikerte han til Förster-Nietzsche som han kalte «Nordens Antigone». Dessuten portretterte maleren Hans Olde henne i hagen utenfor Nietzsche-arkivet. Å bli kalt «Nordens Antigone» kan nok ha passet Förster-Nietzsche godt, selv om D’Annunzios beskrivelse kan ha hatt en sarkastisk undertone.

Det er likevel ikke som en tragisk, gresk heltinne Munch har malt henne, og deler av korrespondansen mellom Munch og Förster-Nietzsche tyder på at hun hadde klare reservasjoner i forhold til Munchs portrett. Hun ønsket opprinnelig å bli avbildet i hagen slik som i portrettet til Hans Olde.14 Da Munch får høre at Olde hadde gjort dette, virker det som han unnskylder seg litt fordi han ikke har gjort det samme, og han skriver: «Dessverre var været da for kaldt for meg». Han skriver også: «Jeg ønsker gjerne videre å endre en del.»15 Kommentaren om at han ønsker å endre en del kan ha vært et siste forsøk på å få Förster-Nietzsche til å like portrettet. Det må i så fall ha vært en vanskelig praktisering av antydningens kunst fra Munchs side for å få henne til å kjøpe portrettet eller eventuelt få overtalt Thiel til å donere det til arkivet. Et direkte forslag om kjøp fra Munchs side kunne blitt betraktet som frekt. Förster-Nietzsche var antakelig fornøyd med Hans Olde sitt portrett og så ikke noe behov for å bruke ytterligere midler på et bilde hun ikke likte.16

I hvilken grad Munch foretok endringer på et senere tidspunkt, slik han antyder i brevet, er uvisst. Men det er enkelte viktige forskjeller mellom den versjonen som henger i det Thielska galleriet (se ill. 1)og den versjonen som befinner seg i Munchmuseet (Ill.3). I Munchmuseets versjon er ansiktet til Elisabeth malt på en mer flatterende måte. Øynene hennes er større og kommer tydeligere frem. Ansiktet har et mildere preg, og det virker generelt som Munch kan ha gitt den portretterte noe av en ansiktsløftning. Den slags idealiserende krumspring var det ikke vanlig at Munch utførte. Han har også lagt en litt merkverdig svart aura eller sky rundt Förster-Nietzsches hode. Det er imidlertid et åpent spørsmål om i hvilken grad denne auraen kan ha hatt noen konkret betydning. Kunsthistoriker Hilde M. Rognerud antyder at auraen kan være Friedrich Nietzsches ånd, en tolkning hun gjør med utgangspunkt i et brev der Munch skriver til Thiel: «Jeg tilbragte i Weimar uforglemmelige Dage og ikke minst hos Fru Förster Nietzsche i hvis Hus den store Broders Aand gik igjen overalt ».17 Den mørke skyen rundt hodet hennes har også en rent maleteknisk funksjon. De lyse tonene i øynene og ansiktet kommer tydeligere frem mot den mørke bakgrunnen. I ettertid er det kanskje mer nærliggende å se denne mørke auraen som en tordensky rundt hodet til kvinnen som Thiel til slutt kalte for «Viljegumman».

Peter Krieger har påpekt at Munchs gode venn og mesen, Gustav Schiefler, så portrettet under et besøk i Weimar i 1906. I et Munchs korrespondanse kommenterer han bildet. Schiefler hevder at portrettet av Frau Förster-Nietzsche er godt, men at Munch har lagt mer i det enn det en vanlig betrakter vil kunne oppfatte.18 Kanskje sikter han til de mørke sidene ved hennes personlighet? Otto Benesch fremhevet dette aspektet i en analyse av portrettet og han får støtte av Krieger.19

Filosofen og formidleren

I Thielska Galleriet henger portrettet av Elisabeth Förster-Nietzsche (se ill. 1) og Friedrich Nietzsche (se ill. 4) i det såkalte Munch-rommet. De kan med fordel sees i sammenheng. Begge bildene er offisielle portretter. I tillegg til å la den portrettertes personlige karakter komme til syne, avbilder Munch hva disse menneskene representerte, hvilken funksjon de hadde.

Nietzsche-portrettet viser oss den innadvendte filosofen, den geniale tenker som under rynkede bryn skuer nye sannheter. Siden Nietzsche hadde vært død i flere år da Munch lagde portrettet, måtte han bruke fotografier og andre fremstillinger av filosofen som forelegg. Symbolikk, dekorativ holdning og monumentalitet ble derfor viktigere enn umiddelbarhet og realisme. Portrettet har i sin motivmessige oppbygning klare likheter med Munchs Skrik (1893) og det noe mindre kjente Fortvilelse (1892). Sistnevnte maleri henger også i Thielska Galleriet. Både broen, den fargesterke himmelen og det bølgende landskapet har likhetstrekk med Skrik. Det er derfor interessant å tenke seg en innholdsmessig forbindelse mellom motivene. En åpenbar sammenheng er koblingen mellom det moderne menneskets angst og Nietzsches avvisning av kristendommen. Slik kommer også noe av Nietzsches filosofi til uttrykk i hans portrett.20

Portrettet av Förster-Nietzsche er derimot bildet av den utadvendte formidleren. Hun er fremstilt som verdensdame og salongvertinne, kledd for en sosial setting med viften i den ene hånden. De to portrettene viser oss hvordan Munch benyttet to ulike kunstneriske tilnærmingsmåter for å avbilde de to så ulike søsknene. Bildet av Förster-Nietzsche har fremfor alt en større grad av umiddelbarhet over seg. Dette kan skyldes at Munch ikke bare måtte forholde seg til fotografier og andre avbildninger slik som i arbeidet med portrettet av filosofen. Munch hadde tvert imot god mulighet til å observere Förster-Nietzsche, både i sosiale sammenhenger, og da hun ved noen anledninger stod modell for ham. Portrettene av bror og søster henger ved siden av hverandre i Thielska Galleriet. De har et reelt slektskap, men fremstår likevel som kontraster. De kan betraktes som representanter for henholdsvis det kontemplative og det sosialt utadvendte liv.

Takknemlighet og ambivalens

Elisabeth Förster-Nietzsche spilte en viktig rolle for Munchs karriere. Som han selv skriver i et brev til henne: «Jeg har så ofte tenkt på Dem og Weimar – og alt hva De har gjort for meg.»21 Sitatet er knapt overdrevet. Förster-Nietzsches makt og gunst strakk seg langt. Hun bidro til å gjøre Munch salongfähig; han ble funnet verdig til å bli mottatt i en salong. Dessuten hadde det en enorm markedsføringsverdi for Munch at kunsten hans fra offisielt hold ble knyttet til et av tidens store navn, Friedrich Nietzsche.

Ambivalensen som Munch tidlig hadde i forhold til Förster-Nietzsche, ble sterkere med årene. I 1921 skrev Förster-Nietzsche et lengre Munchs korrespondanse hvor hun uttaler seg i sterke, negative ordelag om det sosialdemokratiske styret i Tyskland. Munch svarte ikke på hennes politiske agitasjon. Frau Förster-Nietzsche var knapt enkel å argumentere med, og for Munch, som hadde mange jødiske venner, må hennes sterke antisemittisme virket frastøtende. I juni 1922 ble Munchs jødiske venn, den daværende tyske utenriksminister Walther Rathenau, skutt og drept av høyreekstremsiter i et politisk attentat. Attentatet førte nok til at Munch tok ytterligere avstand fra de verdiene Förster-Nietzsche representerte. Da hun i 1930 ble medlem av det tyske nazipartiet (NSDAP) og klarte å overbevise Hitler om den nære forbindelsen mellom Nietzsches filosofi og Hitlers egne ideer, hadde Munch i stor grad trukket seg tilbake til sin eiendom Ekely på Skøyen for å konsentrere seg om sitt livsverk. Etter Munchs død i 1944 var portrettet av Förster-Nietzsche en del av Munchs testamentariske gave til Oslo kommune.

Utvalgt litteratur

Benesch, Otto 1962: «Hodler, Klimt und Munch als Monumentalmaler». I Wallraf-Richartz-Jahrbuch XXIV 1962

Brennecke, Detlef 2000: «Die Nietzsche-Bildnisse Edvard Munchs». I Wahlverwandtschaft Band 5, Berlin Verlag Arne Spitz GmbH, Berlin 2000

D’Almeida, Fabrice 2006: «Med pisk og Champagne, sosietetsliv i Nazi-Tyskland 1933-45». Dinamo Forlag 2006

Eriksen, Trond Berg 2000: «Nietzsche og det moderne». Universitetsforlaget, Oslo 2000

Förster-Nietzsche, Elisabeth: introduksjon til:« Nietzsche’s Werke Taschen-AusgabeDer Willie zur Macht». 1884/88, T. K. Naumann Verlag, Leipzig 1906

Krieger, Peter 1978: «Edvard Munch. Der Lebensfries». I Utst. kat. Berlin 1978

Linde, Brita 1969: «Ernest Thiel och hans konstgalleri». Albert Bonniers Förlag, Stockholm 1969

Linde, Ulf og Eggum, Arne 2007: «Edvard Munch og Thielska Galleriet». Labyrinth Press 2007

Macintyre, Ben 1992: «Forgotten Fatherland – The search for Elisabeth Förster Nietzsche». Macmillan, London 1992

Næss, Atle 2004: «Munch En biografi». Gyldendal 2004

Römer, Christof 2002: «Edvard Munch in Thüringen – Der norwegische Maler in Elgersburg im Thüringer Wald 1905/06». I Mitteldeutsches Jahrbuch für Kultur und Geschichte Bd.9, 2002

Thiel, Ernest, Sammanställda av Thiel, Tage og med forord av Linde, Ulf 1990: «Vara eller synas vara – Minnen och anteckningar avslutade 1946». Carlsson Bokförlag 1990

Thielst, Peter 1998: «Jeg er intet menneske – jeg er dynamitt». Gyldendal 1998

Woll, Gerd 2008: «Edvard Munch Samlede malerier». Cappelen Damm AS, 2008

Noter

1 Brev fra Edvard Munch til Ernest Thiel, 2. 9.1905, (PN1146), samlingen til Thielska Galleriet.

2 Brev fra Edvard Munch til Ernest Thiel, 18.6.1906, (PN1149), samlingen til Thielska Galleriet.

3 Berg Eriksen 2000, s. 56.

4 Thielst 1998, s. 13.

5 «Ich glaube es ist eine gute Idee Ihnen in Nietzsche Archiv zu malen: Ihnen mit uns sprechend wie eine freundliche Priesterin des Nietzsche Tempels», Brev fra Edvard Munch til Elisabeth Förster-Nietzsche, 14.12.1905, (PN60), samlingen til Goethe- und Schiller-Archiv, Weimar.

6 Macintyre 1992, s. 3.

7 Macintyre, Ben, Forgotten Fatherland – The search for Elisabeth Förster Nietzsche, Macmillan, London 1992.

8 Berg Eriksen 2000, s. 62.

9 Thiel, Ernest, Vara eller synas vara – Minnen och anteckningar avslutade 1946, Sammanställda av Thiel, Tage og med forord av Linde, Ulf, Carlsson Bokförlag 1990, s. 83.

10 Ibid, s. 83.

11 Munch har selv datert det maleriet som befinner seg i Munchmuseet til 1905. Dette er antakelig en feildatering (Woll 2008, bind 2, s. 694).

12 Brev fra Edvard Munch til Ernest Thiel, 2. 7.1906, (PN1151), samlingen til Thielska Galleriet.

13 Macintyre 1992, s. 165.

14 Rognerud, Hilde M., upublisert manuskript til mastergrad i kunsthistorie ved UIO, En ikonografisk og kontekstuell verkanalyse av Edvard Munchs Portretter av Friedrich Nietzsche. Undertegnede takker for å ha fått lov til å lese manuset, samt for en åpenhjertig deling av ideer.

15 Brev fra Edvard Munch til Elisabeth Förster-Nietzsche, sommeren 1906, (PN 78), samlingen til Goethe- und Schiller-Archiv, Weimar.

16 Förster-Nietzsche ønsket i flere sammenhenger at Hans Olde skulle delta når Munch hadde visninger av portrettet av Friedrich Nietzsche. Det virker som han opererte som Förster-Nietzsches personlige kunstekspert i en del sammenhenger. Den konservative Olde har sikkert vært et irritasjonsmoment for Munch, og det kan derfor ha vært ekstra forsmedelig at Förster-Nietzsche foretrakk hans portrett. Brennecke karakteriserer Hans Olde som «der quasi Vorzeichner» (Brennecke 2000, s. 67).

17 Brev fra Edvard Munch til Ernest Thiel, 25.7.1905, (PN1143), samlingen til Thielska Galleriet.

18 Krieger refererer til følgende sitat fra Schieflers Munchs korrespondanse (19. September 1906): «Ich habe in Weimar im Hotel Kaiserin Augusta Ihre Bilder mir zeigen lassen. Das porträt von Frau Förster-Nietzsche hat mich sehr interessiert; es ist ein feines Bild, aber sie haben mehr hineingelegt, als der gewöhnlicher Beschauer sehen wird, und darin hat es wohl etwas fremdes» (Krieger 1978, s. 72.)

19 Benesch 1962, s. 349 og Krieger 1978 s. 72.

20 Eggum påpeker imidlertid at Nietzsche-portrettet er en slags speilvendt versjon av Fortvilelse og at bildet står i en idémessig kontrast til denne tidlige varianten av Skrik, og begrunner dette med at: «melankoliens fallende diagonal er byttet ut med munterhetens stigende.» (Eggum 2007, s. 40)

21 «Ich habe so oft an Innen und an Weimar gedacht - und daran gedacht was Sie alles für mich gethan haben [sic.]». Brev fra Edvard Munch til Elisabeth Förster-Nietzsche, 20.9.07, (PN86), samlingen til Goethe- und Schiller-Archiv, Weimar.