Det moderne jeg i oppløsning: Munchs tekst til Skrik og Obstfelders «Jeg ser» – en sammenstilling

Hilde Dybvik

Det finnes flere varianter av den prosalyriske teksten til Skrik. Med sine prosalyriske tekster skriver Munch seg inn i en litterær tradisjon. Perioden rundt 1890-årene er gjerne betegnet som «nyromantikk», men også symbolisme, dekadanse og modernisme er begreper som beskriver de nye tendensene. Enkelt kan man si at 1890-talls-generasjonen representerer en generell reaksjon mot realistisk og naturalistisk diktning, og rent litterært kom dette til uttrykk gjennom en fornyet interesse for lyrikk og prosalyrikk, og subjektive stemninger og sanseopplevelser.

Én tekst er blitt stående igjen som en enestående markør for perioden – nemlig Obstfelders «Jeg ser» fra 1893. Flere har påpekt paralleller mellom dette diktet og maleriet Skrik og Aften på Karl Johan – og vi skal også se at det er tematiske likheter mellom Obstfelders dikt og Munchs prosalyriske skrik-tekst.

Jeg ser
Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodernes hjem.

En regndråbe!
Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.

Jeg ser på de velklædte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser . . .
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt . . .

Litteraturprofessor Per Thomas Andersen viser at diktet er bygget opp rundt tre motiver: Et betraktningsmotiv, et konklusjonsmotiv og et uværsmotiv. Dette gjentar seg tre ganger i teksten. Betraktningsmotivet starter med «Jeg ser», og går over tre linjer. Konklusjonsmotivet starter med «Dette er altså» og går over to linjer. Uværsmotivet går over én linje. Diktet er slik sett stramt komponert: 3 linjer, 2 linjer, 1 linje – men så går formen i stykker den tredje gangen, og uværsmotivet kommer istedenfor konklusjonsmotivet. Betraktningen starter opp igjen – men diktets jeg ser ingenting, noe som illustreres med utelatelsestegn: tre prikker.

Selv om diktet er i ubunden form, uten rim, følger det altså likevel et bestemt mønster. Men selv ikke formen er noe vi kan stole på. Form og tematikk får på den måten sammen fram en illevarslende opplevelse av eksistensiell angst og fremmedhetsfølelse. Eller som Per Thomas Andersen skriver: «Verken diktet eller den moderne eksistensen har en mening – eller en form – som er definert på forhånd.»

Munchs skrik-tekst har langt på vei den samme tematikken som Obstfelders «Jeg ser». Akkurat som hos Obstfelder handler det om et oppløst og angstfylt, ja, et malplassert jeg, der den moderne livsfølelsen lammer individet i en grunnleggende uro.

«Mine venner gikk videre og jeg stod igjen», skriver Munch. Jeg-personen er alene om den angstfylte opplevelsen, og nettopp dét forsterker den trykkende følelsen: Det er en del av en moderne livsoppfatning at mennesket dypest sett er alene, til tross for at vi lever sammen med andre. Vi er så å si passasjerer i samme båt, den moderne virkelighet – men vi vil aldri helt og fullt kunne nå hverandre. På den måten blir ensomheten en grunnleggende del av den moderne virkelighetsoppfatningen som kommer til uttrykk i Munchs tekst. Ser vi tekst og bilde sammen, understrekes denne ensomheten: Også på maleriet ser vi at vennene har gått forbi; vi kan skimte dem i bakgrunnen. Figuren er alene i forgrunnen, mens menneskene i bakgrunnen ikke synes å dele den samme angstfylte opplevelsen.