Slaget ved Stiklestad
Etter oppgjøret mellom Edvard Munch og Tulla Larsen i 1902 utviklet Munch et omfattende fiendebilde der han mente seg forfulgt av en rekke personer i bekjentskapskretsen til Tulla Larsen. Dette inkluderte også hennes ektemann fra 1903, maleren Arne Kavli. I Slaget ved Stiklestad har Munch illustrert denne forfølgelsen som en allusjon til det historiske slaget ved Stiklestad i 1030. Her kjempet kong Olav Haraldsson og hans kristne flokk mot en opprørsgruppe ledet av høvdingene Tore Hund, Kalv Arnesson og Hårek fra Tjøtta. Det var også Tore Hund og Kalv Arnesson som skal ha gitt kongen de siste dødelige sårene. Olav Haraldsson ble drept og tapte slaget ved Stiklestad, men ble likevel seierherre og Norges «evige konge» gjennom sin helgenstatus. På tegningen er det Munch selv og vennene Christian Gierløff og Ludvig Ravensberg som går fram under kongsflokkens kamprop, som hos Munch er noe omskrevet fra det som er gjengitt i Snorres Kongesagaer: «Fram, fram kristmenn, korsmenn, kongsmenn!» Munchs fiender består her av en rekke flokker. Fremst ser vi, foruten Christian Krohg og Gunnar Heiberg, «Thore Hund fra Hauklogaland». Dette navnet spiller på sagaens Tore Hund fra Hålogaland (eldre navn på Nordland og størstedelen av Troms) og viser til forfatteren og journalisten Andreas Haukland fra Mosjøen. Munch hadde et fysisk oppgjør med Haukland i København i 1904. Denne slosskampen så Munch som del av den større konspirasjonen mot ham, og i tekstene omtaler han det gjerne som «Hauklandaffæren». «Grosserernes Flok eller Kalvingernes Flok eller Kvaliernes Flok» henspiller på paret Tulla Larsen og Arne Kavli. Larsen var som kjent en rik grossererdatter, og i omskrivingene av Kavli-navnet settes Arne Kavli her i sammenheng med antihelten Kalv Arnesson fra Stiklestadslaget.
