Retningslinjer for transkripsjonsnormalisering i Edvard Munchs franske tekster

Henninge M. Solberg

Edvard Munchs fransk preges av mange feil og inkonsekvenser. I tillegg har han ofte en svært utydelig håndskrift. I utarbeidelsen av transkripsjonsretninglinjene har det vært et mål å finne prinsipper som både tilgjengeliggjør tekstene og samtidig bevarer deres egenart.

Til grunn for de generelle retningslinjene for transkripsjon av Munchs tekster ligger et prinsipp om at transkripsjonen skal være diplomatarisk i den grad det er mulig, og velvillig i tilfeller der det er vanskelig å se hva som står. Dette er et fornuftig prinsipp også for de franske tekstene. Imidlertid er det vanskelig å definere hva en velvillig lesning av disse tekstene innebærer. Å anta at et vanskelig lesbart ord er fornuftig og bokstavere det slik Munch vanligvis bokstaverer det, er ikke mulig for disse tekstene, idet han gjerne bokstaverer samme ord på forskjellige måter. For eksempel ser det ut til at han skriver både «jeui», «jeus» og «cieux» for «œuil» eller «yeux» (øye, øyne) i brevutkastet MM N 3408, bl. 1r:

Konteksten disse setningene står i, sannsynliggjør at han her har ment «yeux», men det er ganske sikkert ikke det som står. Å bokstavere disse vanskelig lesbare ordene i henhold til korrekt fransk ville innebære en svært udiplomatarisk transkripsjon, og ville ført til at særpreget ved Munchs fransk forsvant. I tilfeller som disse er man derfor overlatt til å bruke skjønn og erfaring fra andre tekster når man transkriberer. Men heldigvis er det en del feil og språklige trekk som går igjen i Munchs franske tekster, og disse har det vært mulig å utarbeide mer presise retningslinjer for. Det er denne typen karakteristiske trekk som behandles i punktene som følger her.

Retningslinjer

Diakritiske tegn

• Aksenter
  • Manglende aksenter: Det settes ikke inn manglende aksenter, da de sjelden skaper problemer for forståelsen. Det vil si at for eksempel «e», «a» og «u» som skulle vært «é», «è», «à» eller «ù», transkriberes som «e», «a» og «u».
  • Feilplasserte aksenter: Dersom det er vanskelig å tolke tegnet annet enn som aksent, transkriberes aksenten selv om resultatet er et feilstavet ord. Munch bruker relativt hyppig overflødige aksenter uten at det skaper problemer for forståelsen. F.eks.: MM N 3400, bl. 1r, l. 8: «complét» og MM N 3406, bl. 2r, l. 5: «Lés».
  • Der det er tvil om aksentens retning eller hvorvidt det i det hele tatt er en aksent, transkriberes det velvillig. Aksenten transkriberes altså riktig vei dersom det skal være aksent på ordet; det transkriberes ikke aksent dersom det ikke skal være aksent. F.eks.: MM N 2352, bl. 1r, l. 4: «sincère» – den lille streken tolkes velvillig som gravis.
• Øvrige diakritiske tegn
  • Manglende cédille: Settes ikke inn av samme grunn som for manglende aksenter.
  • Tødler: Det finnes så langt bare én forekomst av ord med tøddel, nærmere bestemt i MM N 2352, bl. 1r, l. 8: «nervöse». Tøddelen beholdes.

Apostrofer

• Manglende apostrofer: Det settes ikke inn manglende apostrofer, da de sjelden skaper problemer for forståelsen. Det settes inn mellomrom mellom ordene som skulle hatt apostrof mellom seg, dette for å bedre lesbarheten. F.eks.: MM N 3401, bl. 1, l. 4: «m envoyer» transkriberes med mellomrom.
• Feilplasserte apostrofer behandles som feilplasserte aksenter. Dersom det er vanskelig å tolke tegnet annet enn som apostrof, transkriberes apostrofen selv om resultatet er et feilstavet ord. Det settes inn mellomrom etter feilplasserte apostrofer, dette for å bedre lesbarheten. F.eks.: MM N 2181, bl. 1r, l. 12: «les’»; MM N 3400, bl. 1r. l. 9:, «il y’ avait»; de mange forekomstene av «vous’ aves».
• Der det er tvil om hvorvidt Munch har skrevet apostrof, transkriberes det velvillig, dvs. det transkriberes apostrof dersom det skal være apostrof i ordet; hvis ikke transkriberes det ikke apostrof. F.eks.:
  • MM N 3406, bl. 1r, l. 13: Det er en svak strek etter «pas», men det er så mange rettelser og så mye kluss på denne linjen at vi er velvillige og lar være å transkribere apostrof.
  • MM N 3408, bl. 1r, l. 15: Det er uklart hvorvidt streken over/etter «j» er et diakritisk tegn over «j» eller apostrof. Apostrof gir riktigst lesning, så streken tolkes velvillig som apostrof.
  • MM N 3412, bl. 2r, l. 10: Den eventuelle apostrofen i «J’espere» står veldig langt nede på linjen. Vi er velvillige og tolker det som en apostrof.

«er» eller «es» på slutten av ord?

Det er ofte vanskelig å avgjøre om det er en «r» eller en «s» på slutten av ord som ender på enten «-es» eller «-er». Dersom en av formene er korrekt, transkriberes denne. Imidlertid eksisterer det mange tilfeller der verken «-es» eller «-er» er korrekt (f.eks. i tilfeller der det skulle stått «-ez» eller «-é»). Prinsippet om velvillighet er da vanskelig å følge.

• Bruk av skjønn: Hvis man av en eller annen grunn – for eksempel ved å se på omkringliggende bokstaver – heller mot én av bokstavene, transkriberer man den. Munch bruker relativt ofte «-es» i verb som er bøyd i andre person flertall (feil for «-ez») – i slike tilfeller tolkes den uklare bokstaven som «s».
• I tilfeller der det synes umulig å avgjøre hvilken bokstav det dreier seg om, og begge stavemåter er feil, følges prinsippet om riktig uttale: «-es» uttales ikke på slutten av franske ord, mens «-er» uttales omtrent som norsk «e». I slike tilfeller transkriberes den bokstaven som gir riktigst uttale. Dette følger en slags Munch-logikk, da ordene hans ofte uttales riktig når man leser dem, selv om stavemåten er feil (se for øvrig kommentarartikkel [ref.]). F.eks.: MM N 3402, bl. 1r, l. 10: «pries» og MM N 3406, bl. 1r, l. 12: «laisser».

si/se, qui/que, se/ce

Munch skriver ofte feil ord når det gjelder disse ordparene. Der det er tvil om hvilket ord som står, transkriberes det velvillig.

e på slutten av ord – eller ikke?

Ordet transkriberes velvillig med mindre bokstaven helt åpenbart ikke er der. Se for øvrig de generelle retningslinjene.

Tyske og engelske ord

Det er så langt funnet én forekomst av et tysk ord og én forekomst av et engelsk ord i de franske tekstene til Munch, nærmere bestemt i den franske teksten til Skrik: «hauch» (tysk for «pust») og «sun» (engelsk for «sol»). Disse ordene transkriberes slik de står og kommenteres (se for øvrig neste punkt).

Kommentarer

Følgende ord og uttrykk er kommentert i tekstene:

• Ord som er så feilstavet at de kan skape vanskeligheter for forståelsen. F.eks.: MM N 3408, bl. 1r: «jeui», «jeus» og «cieux» for «œuil» eller «yeux» (øye, øyne).
• Ord som bare så vidt er feilstavet eller som uttales som det ordet som er ment, men som kan skape problemer for forståelsen fordi det betyr noe annet i den formen det står. F.eks.: MM N 2181, bl. 1r, l. 12: «conte» (fortelling) for «compte» (regning) og MM N 3412, bl. 1v, l. 11: «arme» (våpen) for «armée» (hær).
• Ord fra andre språk enn fransk.

Forekomster av fransk i ellers norskspråklig tekst

• Franske enkeltord og franske navn i norskspråklig tekst behandles som norsk hva angår normalisering. Se retningslinjer for norsk
• Franske sitater i ellers norskspråklige brev behandles som fransk og følger altså retningslinjene i dette dokumentet